Tekst: Anette Haugen
Artikkelen er gjengitt fra Fotterapeutforbundets medlemsblad Fotterapeuten nr. 3/2026
Tuva Fossen Rosenberg (24) for fem år siden skulle på sesjon i militæret, var hun svært motivert for å søke seg inn til spesialtjeneste med ekstra harde krav og opptak. Hun trente hardt et helt år i forveien, besto første opptak og deltok på tøffe marsjer. Da de underveis skulle siles ned til en brøkdel, stoppet det etter hvert opp på ett av de fysiske kravene, men hun var da likevel inne blant en gruppe som fikk spesielle oppgaver videre.
– Jeg ønsket meg inn i militæret både fordi jeg er glad i fysisk krevende oppgaver, jeg synes det er interessant
med krigshistorie og jeg syntes det virket spennende med det militære regimet, der du er en del av noe større hvor en hel tropp skal løse noe sammen. Jeg trivdes godt det året jeg var der, samtidig som jeg underveis gikk fra å ha tanker om å jobbe i militæret til at jeg heller ville ta en sivil utdanning, forteller hun.
Studerer fysioterapi
Etter året i militæret, der Tuva spesielt de første to månedene var med på ekstra lange marsjer på inntil 15 timer med opptil 30 kilos oppakning på ryggen, tok hun seg et par friår. Da reiste hun en del og tok også en utdannelse som personlig trener (PT). Deretter begynte hun på fysioterapistudier ved OsloMet, der hun nå er ferdig med andre året.
– Jeg er fremdeles glad i fysisk trening og går mye på tur i fjellet i Norge. At jeg valgte å studere fysioterapi, er fordi jeg er glad i å jobbe med trening og mennesker. Jeg synes studiet er spennende og det gir meg mye, påpeker hun. I framtiden ønsker hun å jobbe innenfor rehabilitering, med folk som har opplevd store traumer. Ikke minst tenker hun at det de får til på Sunnaas sykehus er veldig imponerende.
Litt som Kompani Lauritzen
Tilbake til tiden i militæret, så er det nærliggende å spørre Tuva om marsjene og øvelsene vi ser på Kompani Lauritzen på TV, likner på det man opplever i førstegangstjenesten?
– Det er litt på samme måte med tanke på at du er med på lange marsjer, bærer tungt, er ute lenge av
gangen og tidvis får lite mat og søvn. Samtidig mangler jo alt det morsomme med konkurranser og
poeng, svarer hun. Og hvordan er det så med bena og føttene? Får de hard medfart? Er det noen valgfrihet når det gjelder bruk av støvler og annet fottøy – og hva om man opplever gnagsår, blemmer eller andre mer eller mindre alvorlige fotproblemer?
– Vi fikk utdelt to par militærstøvler i sort skinn, type Alfa M/77. Alle fikk identiske støvler, i egnede
størrelser. Jeg så ingen vernepliktige bruke egne støvler, men noen av befalet brukte andre støvler enn
standarden, forteller Tuva. Hun forklarer videre at de i starten fikk beskjed om å gå med våte støvler, slik at læret lettere skulle tilpasse seg foten. Det ble en del gnagsår, både i starten og når hun hadde vært hjemme på permisjon og ikke brukt støvlene på litt tid. Fordi hun sliter med Haglunds hæl, kunne det bli litt ekstra utfordringer.
Ulike fotproblemer
Foruten gnagsår og blemmer på tær, hæler og under fotbladet, hadde Tuva inntrykk av at noen som tidligere
hadde slitt med skader, som for eksempel betennelse i leggene og vonde knær, igjen ble trigget av den harde belastningen. Var man plattfot eller av andre grunner hadde bruk for innleggssåler, var det selvfølgelig helt greit å bruke disse. I perioder var det noen som fikk fotsopp. Da ble alle bedt om å gå med sko i dusjen, mens de som var rammet fikk en kur. Selv om sopp er smittsomt, klarte de å bli kvitt det.
– I forhold til gnagsår fikk vi tips om å bruke Tensotape, så det tok jeg med meg på marsjer. Vi hadde også tilgang på talkum – og moren min tipset meg om gnagsårsokker og en tjukk krem jeg kunne smøre på for å forhindre friksjon, forteller Tuva, som har en mor som er fotterapeut og godt over middels interessert i
føtter og fothelse.
– Etter å ha gått i 50 minutter tok vi dessuten alltid en pause, der vi fikk beskjed om å ta av sko og sokker
for å lufte tærne godt. Jeg fikk derfor inntrykk av at dette med fotplager og -skader ble tatt på alvor, legger
hun til.
Måtte sjekke føttene
De første par månedene, da Tuva var med på de hardeste marsjene og prøvene med uttak, fikk alle beskjed
om å sjekke føttene hver eneste kveld sammen med en medsoldat og rapportere inn sår eller andre plager.
Det var ikke helsepersonell med ut på marsjene, men det var alltid med befal som hadde vært gjennom et «medic-kurs» i forsvaret. På sykestuen i leiren var det derimot personell med helseutdannelse, men så vidt hun vet var det ingen fotterapeuter der. Når det gjelder sokker, fikk de utdelt tjukke ullsokker som ble brukt i militærstøvlene nesten uavhengig av årstid. De fikk også noen tynnere sokker, men de brukte hun sjelden. De fikk videre utdelt joggesko, heller ikke de brukte hun fordi de ikke var av spesielt god kvalitet. Til trening brukte hun heller egne joggesko. Det var lov. Det var kun når de brukte uniform at de måtte bruke militærstøvler.
Fotbad med grønnsåpe
Noe Tuva reagerte på, var at de forkant av lengre marsjer ble oppfordret til å ta fotbad med grønnsåpe. Å ta fotbad er selvfølgelig fint, men som datter av en fotterapeut har hun hørt mange ganger at vanlig grønnsåpe ikke skal brukes på føttene, fordi den høye pH- verdien bidrar til å tørke dem ut.
– Jeg fikk med et salt av mamma til å bruke i stedet for – og jeg sa også fra til alle jeg bodde på rom sammen med at de ikke skulle bruke grønnsåpe. Så jeg fikk i hvert fall med meg noen til å unngå dette, påpeker Tuva.
Hun kom seg vel gjennom militærtiden, til tross for at føttene til tider var vonde. På grunn av gnagsår og blemmer gikk hun aldri inn det andre paret med militærstøvler hun fikk, men holdt seg til det første hele året. Hun sliter fremdeles en del med føttene, ikke minst når hun tar på seg fotballsko, men heldigvis har moren laget noen såler som hjelper.
I Tuvas øyne var det heldigvis litt fokus på føtter i militæret, selv om noen av rådene – som å ta fotbad med grønnsåpe – ikke akkurat er et råd en fotterapeut ville gitt.
