Hulfot kjennetegnes ved at fotens lengdebue er mer hvelvet enn normalt. Dette gjør svangen høyere og gir foten et unormalt belastningsmønster, ofte uten at mellomfoten belastes ved gange.
Tilstanden kan være medfødt som følge av arvelige forhold. Hulfot kan også utvikles på grunn av en nervesykdom med tilhørende muskelforandringer, eller som følge av en primær muskelsykdom.
Det oppstår en ubalanse mellom fotens tåstrekkere og tåbøyere. Dette kan skyldes ulike årsaker, enten at nervesignalene feilreguleres slik at tåbøyerne blir overaktive, eller at tåstrekkermusklene svekkes.
Resultatet er at fotens hvelving øker. Spesielt roten av stortåen presses ned mot underlaget, og foten vinkles utover i ankelleddet. Dette fører til at belastningen ved gange i stor grad skjer på utsiden av foten.
Symptomene varierer avhengig av årsaken til tilstanden, men de vanligste tegnene kan være:
Hulfot ses vanligvis ikke hos spedbarn, men utvikler seg gradvis. Nybakte foreldre bør derfor være oppmerksomme på barnets føtter dersom det finnes tilfeller av hulfot i nærmeste familie, eller dersom det har vært oksygenmangel ved fødsel. Oksygenmangel kan føre til ulike former for spastiske lammelser, som igjen kan påvirke fotutviklingen.
Milde former for hulfot krever som regel ingen behandling. Det anbefales fottøy med god plass til forfoten og lave hæler.
Fotterapeuten kan tilpasse et avlastende mellomfotsinnlegg som bidrar til å støtte og løfte den indre lengdebuen i foten.
Innlegget virker ved å styrke fotens muskulatur, endre gangavviklingen og lindre eventuelle symptomer. Denne kombinerte støtten gir en mer hensiktsmessig belastning av foten og kan føre til reduserte smerter og færre plager i hverdagen.
I tillegg vil fotterapeuten gi veiledning i muskelstyrkende øvelser og tøyningsmetoder for å gjenopprette balansen i fotens muskulatur og forbedre funksjonen over tid.
Mer uttalte former for hulfot behandles som regel med kirurgi.
Dersom feilstillingen fortsatt er fleksibel, kan det være tilstrekkelig å utføre et kirurgisk inngrep der det stramme bindevevet på undersiden av foten deles. Dette kan gi foten bedre bevegelighet og redusere feilstillingen.
Hvis feilstillingen derimot er fastlåst, kan det være nødvendig med mer omfattende kirurgi. Dette kan innebære at mellomfotsknoklene korrigeres kirurgisk, og i noen tilfeller at festepunktene til enkelte muskler flyttes, slik at foten kan rettes opp.
Hvis du har diabetes, dårlig blodsirkulasjon, nerveskader eller andre underliggende sykdommer, er det svært viktig at du oppsøker en autorisert fotterapeut.
De har den medisinske kompetansen som trengs for å behandle kompliserte tilstander på en trygg og effektiv måte, og kan bidra til å forebygge alvorlige komplikasjoner.